Etterretningssvikt og inkompetanse i politiet forut for 22. juli

by Reidar Visser

Med utførlig kritikk av de fleste involverte etater fremstår 22. juli-kommisjonens rapport på mange måter som grundigere, modigere og mer frittalende enn hva mange hadde forventet.

Mange av kapitlene i rapporten angår beslutninger som ble tatt i kritiske minutter og sekunder den 22. juli. Fra et langsiktig preventivt perspektiv er derimot kanskje det mest interessante avsnittet kapittel 16, som reiser spørsmålet om PST kunne ha fattet mistanke til Anders Behring Breivik i månedene forut for 22. juli. I den forbindelse er det særlig interessant å se den markante forskjellen mellom hvordan PSTs interne rapport behandlet denne problemstillingen tidligere i år og det som nå legges frem i kommisjonens rapport.

Selv om kommisjonens språkbruk er relativt diplomatisk i de oppsummerende avsnittene så er det ikke til å komme forbi at skildringen av PSTs håndtering av Global Shield-tipset om Breiviks kjemikaliekjøp fra Polen i realiteten utgjør en sviende kritikk. Rapporten gjør det klart at i rundt 146 dager fra desember 2010 til slutten av april 2011 kranglet PST internt om hvilken saksbehandler som skulle settes på rapportene som kom via Tollvesenet. Da de endelig ble enige om ansvarsforholdene erklærte saksbehandler at han skulle ha ferie og ville se på saken over sommeren. Da Breivik gikk til aksjon den 22. juli avventet en sak som angikk ham fremdeles behandling i PST.

PST sin interne rapport tidligere i år brukte kontrafaktisk argumentasjon for å si at selv om Breivik hadde blitt fulgt opp i desember 2010 ville dette neppe ført til noen form for politi-intervensjon som kunne stoppet ham. Den nye kommisjonsrapporten ser annerledes også på dette, og argumenterer for at PST kunne simpelthen fulgt Global Shield sine enkle tommelfingerregler for å definere Breivik som en mulig mistenkt. Uten at det sies klart går rapporten langt i å antyde at PST har vært for snever i sin vurdering av trusselbildet forut for 22. juli.

Samtidig som kommisjonen har gjort en grundig analyse av PST har den utelatt en ganske stor elefant i rommet: avdelingen for organisert kriminalitet ved Oslo-politiet. Dette er en overraskende utelatelse fordi org. krim.-avdelingen i prinsippet skal støtte PST på minst to ulike måter. For det første skal org. krim. levere etterretning fra Oslo-området relatert til politisk ekstremisme. Dette aspektet blir faktisk nevnt av kommisjonen i rapportens kapittel 16, uten at det stilles spørsmål om hvorfor org. krim. aldri hadde Behring Breivik på radaren all den tid han bodde i Oslo det meste av 2010 og 2011 (og på den tiden under fullt navn signerte en rekke høyreekstreme innlegg på internett, inkludert et bidrag som omtalte Gro Harlem Brundtland som «landsmo(r)deren»).

For det andre er PSTs egen kapasitet og dermed handlingsrom organisk knyttet til org. krim. sin kapasitet, fremfor alt på området spaning. Hvor avhengig PST er av org. krim. kommer klart frem av Wikileaks-materiale fra den amerikanske ambassaden som viser hvordan en aksjon mot mulige islamske ekstremister i 2009 ble satt på is av PST i 2 uker fordi dets spaningspartnere i Oslo-politiet måtte håndtere en sak knyttet til serbiske kriminelle miljøer.

I de kritiske månedene i 2011 da org. krim. i teorien kunne støttet PST med tips og spaningskapasitet holdt de på med noe ganske annet. I et skandaløst sløseri med skattebetalernes penger dro Oslo-politiets elitespanere på en 4-måneders ekskursjon til 3 ulike kontinenter for å gjennomføre en ulovlig trakasseringskampanje mot an akademiker som hadde drevet gatefotografering i Oslo. Akkurat på samme måte som i 2009 under den aborterte overvåkingen av islamske ekstemistmiljøer bidro org. krim.-enhetens sneversynte prioriteringer knyttet til svært lokale problemer i Oslos gater til å svekke PSTs totale ressurssituasjon og overblikk i 2011.

Dette underliggende, strukturelle problemet i norsk nasjonal sikkerhetsarkitektur blir ikke berørt av kommisjonsrapporten. Ei heller kommer kommisjonen med det som kunne vært den mest logiske anbefalingen: Frata Oslo-politiets ofte inkompetente org. krim.-enhet et hvert  ansvar av nasjonal karakter og fordel dette ansvaret til reelle, nasjonale eliteenheter. Org. krim.-avdelingen har vist seg totalt ute av stand til å prioritere og ha overblikk, og sannsynligvis vil dette problemet vedvare så lenge enhetens uklare arbeidsbeskrivelse med delt fokus på Oslos gater og større nasjonale problemstillinger står ved lag.

En slik anbefaling ville naturligvis vært en knusende dom av Ingelin Killengreens 10 år som politidirektør. Det ville implisitt bety at Arbeiderpartiet selv måtte ta en del av ansvaret for 22. juli ved å ha skapt et politi med dyptgående organisatoriske problemer. Det kan hende det ville vært for mye, selv for en uavhengig kommisjon.

Advertisements