Politistalking og fotfølging i internasjonal skala: et eksempel fra Norge

by Reidar Visser

Ett eksempel på hvordan norsk politi bruker fotfølging eller stalking fortjener ekstra oppmerksomhet på grunn av sakens spesielle karakter, selv om metodene i denne aksjonen i seg selv er ganske vanlige. Saken gjelder en akademiker som har vært døgnforfulgt av norsk politi i Norge og utlandet siden februar 2011 uten noen form for juridisk begrunnelse.  Denne saken viser hvordan utradisjonelle metoder som politistalking kan bryte så mange fundamentale rettsprinsipper at selve rettsstatsidealet kommer under press. Det er også en sak som viser hvordan uvettig og overivrig bruk av fotfølging kan lede politiet så langt fra dets grunnleggende arbeidsoppgaver at reell kriminalitet, inkludert terrorisme, får anledning til å blomstre. I denne saken dikter norsk politi opp sine egne lover for deretter å håndheve disse på ulik måte overfor ulike grupper av borgere. Saken fremstår dessuten som ekstrem hva angår intensitet og varighet: 24 timer i døgnet i mer enn ett og et halvt år, med utstrakt bruk av nattesøvnsforstyrrelser mot en person med kjent inflammatorisk tarmsykdom.

Offeret i denne saken er en akademiker som bodde i Oslo frem til 2011. Han var historiker og hadde vesentlig publisert bøker og artikler om Midtøsten, med flere arbeider som hadde vunnet bred internasjonal anerkjennelse. På grunn av helseproblemer kunne han ikke reise så mye til Midtøsten som han ønsket. For å gradvis kunne arbeide som mer generelt orientert historiker hadde han begynt å utvikle et sekundært forskningsprosjekt med en mer sosiologisk orientering  innenfor feltet motehistorie. Fokus i prosjektet var på drakampen mellom designermote og konsumentgrupper slik den kommer til uttrykk i gatemote, med særlig fokus på hvordan gatemote ofte overlever vesentlig lenger enn designermote gjennom populære merkeklær og basisplagg som i visse land og regioner får en dominerende posisjon med levetid på flere år. Han samlet materiale for prosjektet gjennom gatefotografering med mobiltelefon, vesentlig på vei til og fra jobb i Oslo. Utvalgskriteriet for inklusjon i prosjektet var at personer passet ulike prototyper av gatemote. Ingen forsøk ble gjort på å finne ut identiteten til de som ble fotografert; ei heller ble noen fotografert mer enn ved ett tilfelle. Gjennom mer enn 15 års karriere hadde historikeren konsekvent gjort bruk av fotografier i sine publiserte arbeider, og hadde blant annet tidligere kjøpt opp en samling på flere tusen fotografier som dokumenterte folkeliv i en havneby i Midøsten på 1920-tallet.

Når politiet dikter opp loven: Mobilfotografering og rettighetsspørsmål

For å forstå hvor langt ute på jordet Oslo-politiet er i denne saken er det nødvendig å først ta en kikk på hvordan norske lover og gjeldende rett forholder seg til fotografering.

Det juridiske rammeverket for fotografering i Norge, herunder mobilfotografering, er i det store og det hele tilsvarende andre vestlige land: Fotografering ansees som lovlig på steder der folk har alminnelig adgang, med mindre det er eksplisitt forbudt (for eksempel nær militære omåder). Straffeloven nevner fotografi kun ved ett eneste tilfelle, og det gjelder kommersiell barnepornografi. I tillegg har mange byer politivedtekter som gjerne prøver å regulere forhold som ikke er dekket av Straffeloven. Men igjen er det slik at politivedtektene for Oslo – som går i betydelig detalj på områder som skateboarding så vel som høylydt musikkoppførelse – ikke har noe å si om fotografering. Da norske politikere vurderte å forby visse former for fotografering på 1970-tallet (særlig fotografering som ble oppfattet som å krenke privatlivets fred i boliger og andre private områder) skal man ha endt opp med å forkaste hele lovforslaget.

I tråd med dette har ikke Politiloven, som blant annet regulerer avlytting og fjernstyrt skjult videoopptak, noe å si om hvordan politiet kan bruke fotografering. Dette er ganske enkelt fordi politiet kan fotografere det de vil akkurat som andre borgere kan det. Denne tolkningen ble spesifikt bekreftet av en gruppe eksperter som utarbeidet en NOU på politimetoder i 2004 (NOU 6/2004). Det har også vært en rekke eksempler på at i hvert fall deler av norsk politi forstår og respekterer disse rammene, selv i saker som i utgangspunktet kunne virke som kontroversielle. For eksempel kommenterte politiadvokat Tor Henning Knudsen i 2003 at gatebilder av jenterumper fra Oslo som ble publisert på en halvpornografisk nettside var lovlige både hva angikk selve fotograferingen så vel som publiseringen (det siste fordi ansikter ikke ble vist, Dagbladet 11. juni 2003). På samme måte hevdet Trondheims-politiet i 2010 at en mann som fotograferte nakne barn i en park med telelinse var på lovlig grunn hva angikk selve fotograferingen, men at det kunne knytte seg juridiske problemer til en eventuell publisering (Adresseavisen, 31. juli 2010). Det finnes også en relativt fersk dom fra Oslo tingrett fra 2009 som spesifikt bekrefter nordmenns rett til å ta bilder med mobiltelefon i offentlig tilgjengelige områder (i dette tilfellet etter at Oslo-politiet hadde prøvd å bøtelegge en advokat som tok bilde av dem, TV2 6. februar 2009).

Helt i takt med denne forståelsen av gjeldende rett er det svært sjelden noen blir domfelt i Norge for fotografering, det være seg med mobilkameraer eller tradisjonelle kameraer. Nesten alle sakene som har ført til domfellelse har involvert en eller annen form for grov privatlivskrenkelse, enten ved at personer er blitt fotografert nakne og/eller ved at bilder av lettkledde personer er blitt seksualisert gjennom publisering på eksplisitt pornografiske nettsteder. Eksempelvis ble en mann i Bergens-området dømt til en kort fengselsstraff i 2006 for å ha tatt en mengde bilder i flere kjøpesentre der et tosifret antall av bildene dreide seg om såkalt upskirt-fotografering i rulletrapp der kvinner var blitt fotografert under skjørtene. En halvt avkledd mindreårig jente var også blitt fotografert i et prøverom. I en annen sak fra Hamar i 2009 dreide det seg om toppløs fotografering fra en strand med påfølgende publisering av bildene på et pornografisk nettsted. Endelig finnes det en helt ekstraordinær sak fra Sunndal som dreide seg om en gynekologisk legevikar som brukte mobiltelefon til å fotografere et stort antall kvinner under gynekologiske undersøkelser uten å informere dem om dette. Denne saken endte med en bot på 25 000 kroner i 2011. Det er ikke tvil om at saken gjaldt helt ekstreme overtredelser på en rekke måter: Det totalt asymmetriske maktforholdet mellom legen og pasienten såvel fysisk (den påkledde legen versus nakne kvinner i gynekologstol) som psykisk (legers yrkesautorietet versus kvinner som søkte legehjelp), den invasive fotograferingen (foto og video som fokuserte på kvinnenes underliv og kjønnsorgan), fraværet av anonymitet (legen hadde gitt flere av bildefilene navn  etter pasientene), samt det svært høye antallet av denne typen bilder (angivelig mer enn 2000). Nøytrale observatører vil sikkert spørre seg om straffen (bot på 25 000 kroner) var proporsjonal med forbrytelsens alvorlighet. Ikke desto mindre er det viktig å merke seg at dette var hva norsk påtalemakt og politi kom opp med etter at statsadvokaten først hadde henlagt saken (visstnok på grunn av fraværet av en eksplisitt pornografisk dimensjon), og riksadvokaten hadde spesifikt bedt om at den ble gjenopptatt. Sagt med andre ord, dersom norsk rettvesen virkelig ønsket å sende et sterkt signal om temaet mobilfotografering så hadde man en gyllen anledning i tiden denne ekstreme saken pågikk fra 2007 til 2011. Men man valgte altså selv i denne spesielle saken å legge til grunn en relativ liberal tilnærming til spørsmålet om hva som er lovlig fotografering og hva som er alvorlige overtramp. Uansett hva politiet måtte mene om fotografering så er det er disse signalene fra rettsvesenet norsk offentlighet og innbyggere i Norge har hatt å forholde seg til.

Norsk rettspraksis reflekterer den liberale europeiske jussen omkring fotografering mer generelt. I Danmark er fotografering omtalt i landets straffelov, men kun i forbindelse med militære områder eller områder som ikke er tilgjengelig for allmennheten (artikkel 264a). I Sverige har høyesterett gått så langt som å avvise en sak mot en person som hadde tatt opp skjult video av naboer inne i deres egne leiligheter, til dels i avkledd tilstand og endog mens noen av dem hadde sex. Argumentet var at all den tid de fant ut om dette i ettertid kunne ikke selve filmingen beskrives som krenkende siden de ikke visste noe da den fant sted (Sydsvenskan, 15. november 2006). Dette synes jo å være på grensen av europeisk rettighetstenkning der den europeiske menneskerettighetsdomstolen står ganske fast på at hjemmets fire vegger utgjør en ukrenkelig sone, men det viser igjen hvor liberale europeiske domstoler kan være i forbindelse med fotografering. Helt i takt med dette erklærte svensk politi at utstrakt nakenfotografering av flere tusen svensker på strender i Helsingborg i 2009 var lovlig, også etter at bildene var blitt publisert på internett (Expressen, Helsingborg Dagblad, 19. juli 2009).

I Nederland kan man enkelte steder finne skilt om at fotografering er forbudt, eksempelvis på offentlige toaletter. Kun saker som dreier seg om massiv invasjon av privatsfæren har endt med rettssaker, for eksempel da et TV-team filmet alvorlig syke og døende mennesker inne på et sykehus og publiserte materialet uten å spørre de involverte. Dommer fra den europeiske menneskerettighetsdomstolen ser ut til å bekrefte dette bildet. Eksempelvis ble politiets fotografering av en demonstrerende østerriker i 1988 funnet lovlig (Friedl vs Østerrike) blant annet med henvisning til at privatlivet til den demonstrerende personen ikke var krenket gjennom fotograferingen. Storbritannia (og USA) går kanskje enda lenger ved at man ganske enkelt ser fotografering som en del av ytringsfriheten. I England sier Metropolitan Police eksplisitt at de kun kan stoppe fotografering på offentlig sted dersom det kan sees i sammenheng med en potensiell terrorhandling.

De vestlige land som har forsøkt å regulere visse former for fotografering har stort sett kommet frem til at nakenhet er det som er mulig og hensiktsmessig å lovregulere. Eksempelvis har enkelte stater i USA forbud mot fotografering i visse områder forbundet med privatlivets fred, slik som omkledningsrom og offentlige toaletter. Noen stater har også spesifikk lovgiving mot fotografering av kjønnsorganer. Denne typen lovgivning har også blitt vedtatt i Australia og New Zealand (også kalt anti-voyeuristisk lovgivning). New Zealand utmerker seg ellers som et land som har hatt en grundig parlamentarisk debatt omkring fotografiske problemstillinger i tiden etter mobilkameraets inntog. Etter en lang diskusjon havnet man også her på at det som måtte forbyes var fotografering av nakenhet/kjønnsorganer. Rettsvesenet i New Zealand hadde i 2005 endog gått så langt som å straffeforfølge en person som hadde tatt bilder som ikke hadde med nakenhet å gjøre (det dreide seg om et stort antall ungdomsskolejenter som var blitt fotografert på vei til skolen). Denne saken hadde endt opp med en fellende dom for uanstendig opptreden der man vektla fraværet av en legitim begrunnelse for fotograferingen, samt det faktum at fotograferingen hadde et element av maskerade i det fotografen gjemte seg med telelinse bak gardinene i en bobil. I ettertid har imidlertid denne saken blitt stående som en enestående kuriositet, både i New Zealand og i internasjonalt komparativ perspektiv. New Zealands rettsvesen avviste selv sak nummer to mot samme person, som dreide seg om fotografering av et stort antall intetanende studenter på et offentlig bibliotek (New Zealand Herald, 17. desember 2005). Man konkluderte med at denne fotograferingen var «uvanlig men ikke uanstendig». Og da parlamentet endelig vedtok forbudet mot nakenfotografering med mobil i desember 2006 valgte man altså å overse andre former for mobilfotografering.

I det store og det hele kan man bare konkludere at fotografering simpelthen aksepteres av rettsvesenet i europeiske og vestlige stater på en helt annen måte enn i andre deler av verden. I Qatar vil turistbrosjyrer informere om at man må be om tillatelse for å fotografere kvinner. I Sudan må man ha tillatelse fra myndighetene før man kan ta foto av noe som helst. Norge er ikke Sudan.

Det ene området av europeisk og vestlig menneskerettighetstenkning som kanskje kunne være av relevans i fotografisaker har med stalking å gjøre. Men så godt som samtlige stater som har vedtatt lover mot stalking har konkludert med at enkeltepisoder av fotografering ikke utgjør stalking. All lovgivning på feltet stalking krever at det samme enkeltindividet skal ha blitt utsatt for uønsket oppmerksomhet fra en spesiell person ved mer enn ett tilfelle (eksempler er lovgivning i bl.a. Italia, Belgia og England/Wales).  Generelt kan man si at selv om det engelske ordet stalking i sin opprinnelige middelalderske form hadde konnotasjoner av det vi på norsk kaller «sniking» og som kan gjenfinnes i folkelige begreper om «snikfotografering» på en rekke språk, så finnes det ikke noen moderne juridisk ekvivalent som kriminaliserer slik adferd med mindre det enten dreier seg om ekstrem invasjon av privatlivet (vanligvis nakenhet) eller repetert plagsom adferd rettet mot samme enkeltperson (stalking i moderne rettsforstand).

Når man går Oslo-politiet etter i sømmene så er det jo faktisk en del som tyder på at Norge i prinsippet går lengre enn mange andre land i å akseptere at folk fotograferer hverandre stadig vekk. Det var i hvert fall konklusjonen etter ambassadesaken i 2010 der det ble avslørt at et privat etterforskningsfirma hadde drevet overvåking av den amerikanske ambassaden i Oslo,  inkludert fotografering som i sin tur ble knyttet opp mot personopplysninger. Denne virksomheten, som gikk vesentlige lengre i retning av invasjon av privatsfæren enn det her omtalte prosjektet om motehistorie som ble kriminalisert av politiet, ble aldri funnet verdig til straffeforfølgelse fra politiets side. Dette fordi det i politiets øyne dreide seg om «observasjon» snarere enn systematisk overvåking. Ambassadegruppens virksomhet var noe som falt innenfor den allmenne handlefriheten ifølge politiet (Aftenposten 10. desember 2010; NRK 19. januar 2011).

Når det er sagt skal det samtidig nevnes at det finnes en rekke eksempler på at norske politiifolk er totalt ignorante hva angår relevant lovgivning og gjeldende rett i forhold til fotografering. Eksempelet fra Oslo tingrett i 2009 om politifolk som feilaktig både arresterte og bøtela en advokat for å ha fotografert dem er allerede nevnt. Andre sporadiske omtaler fra saker i media antyder at politifolk i både Drammen og Lillestrøm tror de har rett til å nekte folk å fotografere på offentlig sted og endog kan tvinge dem til å slette bilder.

En utenomrettslig straffeaksjon

En mulig nøkkel til å forstå politiets ulike reaksjoner i forhold til motehistorieprosjektet og ambassadeovervåkingen har med bakgrunnen til de involverte å gjøre. Flere av de som drev med ambassadeovervåking var tidligere politifolk. Derimot hadde historikeren som arbeidet med et prosjekt om motehistorie ingen slike priviligerte forbindelser.  På tross av at hans prosjekt var vesentlig mindre invasivt i forhold til medborgeres privatsfære (ingen navn ble registrert og ingen forsøk på å identifisere personer fant sted) så valgte Oslo-politiet å oppfatte hans aktivitet som et problem. Ikke bare det, de bestemte at problemet skulle løses på utradisjonelt vis, ved at han skulle forfølges og isoleres sosialt, helt uten noen form for juridisk prosess – såkalt politistalking. Politiet gikk i gang med denne avstraffelsen  uten på noe tidspunkt å stille vedkommende et eneste spørsmål om hva han holdt på med og hvorfor. Denne fremgangsmåten ble valgt til tross for at Politiloven sier klart fra om at politiet alltid skal prøve de mykeste alternativene først dersom de skal løse et problem.

Det eneste straffbare forholdet i denne saken knytter seg til politiets egen aktivitet. Politiets ekstreme reaksjon skulle kunne straffeforfølges under Straffelovens paragraf 117a om psykologisk tortur, og spesifikt som forsøk fra offentlig tjenestemann på å straffe, true eller presse noen. Den avstraffende operasjonen begynte i 2011 etter at politiet hadde spanet på historikeren i lang tid. Sannsynligvis var en god del av bildene hans tatt av «lokkeduer» som politiet hadde sendt ut nettopp for å se om de ble fotografert. Den 12. februar 2011 ble historikeren så stoppet av politiet på åpen gate på høylys dag på Bislett og avkrevd legitimasjon i forbindelse med en angivelig knivepisode på trikken. Det viste seg i ettertid at dette opptrinnet var regissert av politiet, men dette skjønte ikke historikeren til å begynne med. De neste dagene merket han imidlertid et voldsomt oppbud av politibiler hvor han enn beveget seg. Han mente bestemt at fotograferingen han drev med var hundre prosent lovlig men valgte likevel å stoppe for sikkerhets skyld siden det var det eneste han holdt på med som var uvanlig på noen som helst måte.

Men da historikeren stoppet å ta bilder begynte politiet å forfølge ham for alvor. Nå gikk de over til å bruke sivile politibiler også, en gruppe på de samme 10-20 bilene, lett identifiserbare fra nummerskiltene og med gjenkjennelige sjåfører,  som begynte å følge etter ham med aggressiv kjøring hvor han enn gikk i Oslo. Om kvelden drev de samme 10-20 bilene og kjørte i ring rundt leiligheten hans i Lille Bislett, like ved bakken i Bislettgata som egner seg gansk godt for bråkete råkjøring. De tutet hele tiden og når han gikk for å legge seg stilte en av bilene seg rett nedenfor vinduet til soverommet og holdt motoren i gang i timesvis slik at han fikk nesten ikke sove i det hele tatt (slik adferd er i seg selv straffbar under politivedtektene for Oslo, som forbyr støyende aktivitet på eller nært offentlig sted mellom kl. 23 og 6). På arbeidsstedet hans skjedde det samme: Selv om kontoret hans lå noen etasjer opp så stilte en av de sivile politibilene seg utenfor og kjørte frem og tilbake og tutet i det uendelige. Noen av spanerne som fulgte ham til fots på dagtid begynte også å ta bilder av ham med mobiltelefonene sine, gjerne med blits i mørke. Dette siste understreket igjen hvordan det hele var tilgjort siden det neppe var mulig å få noen gode bilderesultater sent på kvelden om vinteren. Historikeren var sikkert et lett bytte for denne gjengen: I flere år hadde han hatt arbeidsuker på opptil 70 timer og hadde dermed engasjert seg lite sosialt; det han hadde av venner var stort sett faglige kontakter som bodde i utlandet.

Historikerens leilighet i Lille Bislett

Det var spesielt tapt nattesøvn som ble et problem for historikeren. Han hadde flere kroniske sykdommer, inkludert ulcerøs colitt (inflammatorisk tarmsykdom). Etter gjentatte oppvåkninger hver eneste natt og sjelden mer enn 4 timers søvn ble han dehydrert og fikk forstoppelse, noe som i sin tur førte til skader og blødninger i tarmkanalen som han aldri hadde hatt før tross 20 år med ulcerøs colitt. Etter å ha opplevd 4 uker med denne brutale behandlingen og noen mislykkede forsøk på å prøve å bevege seg utenfor Oslo (han ble forfulgt av politiet både i Asker og i Bergen) bestemte han seg så for at det mest ansvarlige i forhold til helsesituasjonen var å reise utenlands. Han var overbevist om at det han var blitt utsatt for var en utenomrettslig straffereaksjon på fotograferingen, men forventet at selv om ikke Norge lenger respekterte hans grunnleggende menneskerettigheter (inkludert retten til å bli betraktet som uskyldig inntil domfellelse i en eventuell straffesak) så ville andre stater gjøre det.

Norsk politi fortsetter mishandlingen i utlandet

Den 22. mars 2011 fløy historikeren fra Bergen til Schiphol i Nederland og fortsatte til London for å finne en leilighet der. Til hans overraskelse oppdaget han at han ble fulgt av norsk politi også dit. Flere av de norske politibetjentene som fulgte etter ham til London var lett gjenkjennelige, og de klarte å få Metropolitan Police til å sarmabeide om et lignende trakasseringsregime som det han hadde vært utsatt for i Norge (forstyrrelse av nattesøvnen på hotellet der han bodde og fotfølging overalt på dagtid). Han dro derfor videre til USA den 25. mars, men fant ut at 3 av de norske hovedpersonene i aksjonen mot ham var på samme fly til Newark. Da de ankom Newark kom det ytterligere en delegasjon med 10-15 norske politifolk i sivil som han delvis kjente igjen som spanere fra Oslo; de viftet med de norske passene sine mens de ventet på å gå gjennom passkontrollen.

Historikeren innså nå til sin fortvilelse at betjentene fra Oslo-politiet klarte å få amerikansk politi til å samarbeide i den ulovlige forfølgelsesaksjonen. Han hadde tidligere gjort et høyt antall inviterte presentasjoner for amerikanske myndigheter i forbindelse med Midtøsten-forskningen sin (blant annet CIA), og hadde håpet at dette skulle bidra til en mer fornuftig respons fra amerikansk politi. Men den gang ei. Den 19. april 2011, etter at norsk og amerikansk politi hadde fotfulgt ham i mer enn 50 døgn på amerikansk territorium, gikk FBI så langt som å sende en bogus-deltaker fra National Geospatial Intelligence Agency inn på et CIA-seminar i Virginia der historikeren holdt et invitert foredrag. I en av de mer absurde konfrontasjonene mellom FBI og CIA  i amerikansk historie bidro norsk politi på denne måten til å forstyrre en CIA-konferanse som hadde kostet mer enn 50 000 dollar å arrangere. Tilsvarende var historikeren invitert til å spise lunsj med en av statssekretærene i State Department på National Press Club den 22. april, bare for å finne at bordet de satt på var omgitt av sivilspanere travelt opptatt med å blitsfotografere hverandre mer eller mindre konstant.

Historikeren reiste deretter til Gulfen, der han var invitert til å delta på en Midtøsten-konferanse i Qatar. Men på flyet dit ble han igjen fulgt av norske og amerikanske spanere, som fortsatte å plage ham på hotellet han bodde på og endog infiltrerte den akademiske konferansen han deltok på (nordmenn i Qatar skiller seg relativt klart ut i en folkemengde). Han dro videre til Jordan for å gjøre en siste appell til amerikanske myndigheter gjennom ambassaden i Amman, men dette slo feil. Han ante ugler i mosen da en angivelig stasjonssjef for CIA opptrådte merkelig i en samtale de to hadde sammen. Historikeren ville likevel  gjøre et siste forsøk i EU-landene og dro til Italia og Frankrike der han også deltok på konferanser relatert til Midtøsten. Men trakasseringen og politiforfølgelsen fortsatte også der med uforminsket kraft.

I Nederland: Fra menneskerettighetsforbrytelser til forbrytelser mot menneskeheten

I juni 2011 bestemte historikeren seg for at han hadde reist nok, ikke minst siden helseproblemene hadde tiltatt i så sterk grad at han trengte legehjelp. I tillegg virket det som om norsk politi kom til å følge etter ham uansett hvor han reiste, spesielt siden de hadde fulgt ham til et tredje-verden land som Jordan.  Han syntes derfor at det ikke var noe poeng å bruke mer penger på flybilletter. Han bestemte seg for å bli værende på ett sted for å forsøke å produsere en klage- eller straffesak mot politiet og tenkte at den internasjonale deltakelsen ville roe seg når det ikke lenger var så eksotiske destinasjoner og heftige bonuspoeng involvert.

Selv om dette trekket til slutt førte til noe redusert norsk deltakelse i operasjonen i løpet av høsten 2011, så fortsatte forfølgelsen i Nederland. På en del måter begynte politiets metoder å anta en enda mer vulgær form siden nederlenderne bevisst involverte brede lag av befolkningen i hetskampanjen. I praksis rekrutterte nederlandsk politi befolkningen i to småbyer – først kystbyen Noordwijk fra juli 2011 til januar 2012 og deretter en liten landsby i innlandet som heter Maasdam fra februar 2012 til juli 2012 – til å mobbe historikeren døgnet rundt. I Noordwijk foregikk hetsingen primært på Grand Hotel Huis ter Duin, der historikeren bodde i tilsammen 6 måneder. I Maasdam var sannsynligvis mer enn halve befolkningen involvert. «Heksejakt» er sannsynligvis den beste beskrivelsen av det som foregikk, og siden historikeren var avhengig av å gå lange turer hver dag på grunn av helsetilstanden bød det seg rikelig med anledninger for politiet til å plage ham i samarbeid med lokalbefolkningen.

Vandrerute i Noordwijk der historikeren ble daglig plaget av nederlandsk politi fra juli 2011 til januar 2012

Et særlig avskyelig element i metodebruken til nederlandsk politi var den bevisste involveringen av mindreårige barn og handicappede mennesker, inkludert psykisk utviklingshemmede. Disse gruppene deltok i fotfølgingen i mye høyere antall enn hva man skulle forvente utfra deres prosentandel i befolkningen. Når staten indoktrinerer små barn til å tro at politiet har rett til å drive avstraffelse utenfor domsstolene og at samfunnet har rett til å mobbe enkeltindivider så kommer man inn på områder som kan diskuteres som potensielle forbrytelser mot menneskeheten – ikke for hva de gjorde mot historikeren (det var «bare» ordinære menneskerettighetsforbrytelser), men for hva de systematisk gjorde mot et høyt antall små barn som vanskelig kan motsette seg påbud fra foreldre og politi om å delta i slike forbrytelser.

Langs denne ruten i Maasdam ble historikeren daglig plaget av nederlandsk politi fra februar til juli 2012

Fra juni 2012 økte nederlenderne intensiteten i operasjonen mot historikeren – og særlig forstyrrelsen av nattesøvn – til et nivå der det kunne klassifiseres som fysisk tortur. Det dreide seg om gjentatte intervaller på mer enn 60 timer uten noe søvn i det hele tatt. Det er en ironi i disse stalkingoperasjonene at politiet innledningsvis ofte samarbeider med vide lag av befolkningen i tiltak som oppfattes som «myke» i den forstand at det «bare» dreier seg om litt bråk og mobbing. Vanligvis har dette kun en begrenset effekt, og det er politiets egne tiltak nattestid, som minner mer om tradisjonell fysisk tortur, som er det som setter offeret under ulidelig press.

Når fotfølgingsaksjoner ødelegger for ærlig politiarbeid

Selv om norsk deltagelse i denne merkelige politioperasjonen nå er i mindre skala enn hva den var opprinnelig så er det den norske staten som må ta ansvar for menneskerettighetsforbrytelser som norske politifolk selv har begått og/eller har instigert i et tosifret antall land. Hvordan kan den norske regjeringen forklare at norsk politi bruker så store ressurser i utlandet på å ulovlige forfølge og trakassere en person som ikke en gang er norsk statsborger? (Offeret i denne saken ble født i Norge men har statsborgerskap i et annet EU-land.) Det eneste Oslo-politiet har oppnådd er å kaste bort millioner av norske skattebetaleres kroner, ødelegge Norges omdømme internasjonalt, samt å skape problemer for Midtøsten-forskningen til historikeren som de forfulgte. Dette er analyser som flere NATO-allierte fremdeles bruker i sitt arbeid. Det må også reises grunnleggende spørsmål om beredskap, prioritering og ressursbruk i Oslo-politiet når de i flere måneder i 2011 brukte hundretusener av kroner og store mannskaper på å plage historikeren i Seattle, mer enn 7000 kilometer fra Oslo.  Fantes det ikke mer presserende oppgaver på hjemmebane i denne perioden, som for eksempel terrorisme-problematikk og senerere en bølge av voldtekter ?

Hvorvidt Europol har vært involvert i denne saken er uvisst. Men uansett viser saken hvordan internasjonalt politidiplomati – i bunn og grunn politifolk som elsker å reise utenlands på dyre hoteller i stedet for å gjøre normalt politiarbeid – kan underminere enkeltstaters mer fundamentale utenrikspolitiske interesser. Saken utgjør også et rystende vitnesbyrd om hvor lite nasjonal suverenitet som gjenstår i  forbindelse med våre dagers internasjonale politisamarbeid, der en fullstendig ulovlig aksjon som bryter både med universelle menneskerettigheter og nasjonal lovgivning i de fleste av disse landene går på skinner fra land til land uten noen som helst form for juridisk overoppsyn. Det er fullstendig underordnet i denne sammenhengen at denne enkeltsaken muligens er unik i forhold til antallet land som var involvert. Det viktige er at alle disse landene hadde eksisterende kapasitet til å utføre nokså uniforme fotfølgingsopplegg, og at man alle steder var beredt til å reprodusere Oslo-politiets vanvittige tilnærming, inkludert en fullstendig middelaldersk tenkning om avstraffelse, helt uten respekt for disse landenes egne lover og domstoler. Politiets freidighet, og særlig det faktum at man ikke ser noe problem i å bruke disse ulovlige metodene mot en internasjonalt anerkjent ekspert på rettsstatsproblematikk, tyder ganske enkelt på at vi har med toppen av et ganske stort isfjell å gjøre hva angår metodebruk. Når politiet kan opptre på denne måten overfor en person som realistisk kan forventes å dele sine erfaringer med andre, hvordan går norsk politi frem overfor folk som kanskje er mindre tilbøyelig til å fortelle sin historie?

I moderne vestlig juridisk filosofi legger man vanligvis til grunn at den som mistenkes for noe av politiet har rett til å 1.) få informasjon om hvilken lov han eller hun skal ha brutt; 2.) få anledning til å forklare seg; 3.) få saken avgjort av en uavhengig domstol; og 4.) dersom han eller hun blir funnet skyldig i noe, få ilagt straff på en human måte gjennom bøter, samfunnstjeneste eller fengsel. Dette er helt grunnleggende rettigheter som vi rutinemessig deler ut til folk som er anklaget for de grusomste forbrytelser, inkludert terrorisme, mord og misbruk av barn. Men i denne saken om kontroversiell gatefotografering skulle de altså ikke gjelde! I stedet har norsk politi opptrådt som jury, dommer og bøddel. Sammenlignet med hva historikeren gjorde «mot» sine motiver gjorde politiet det logisk motsatte: Han hadde aldri fulgt etter noen hjem eller fotografert dem mer enn ved ett tilfelle. Med andre ord, dersom noen opplevde det som ubehagelig å bli fotografert, så varte det uansett bare noen sekunder av deres liv. Det er en type eksponeringsrisiko som vi vanligvis godtar som en del av å bo i et liberalt, vestlig samfunn. Men politiet gjorde det stikk motsatte i sin iver etter å avstraffe: Med en glød som minner om det religiøse politiet i flere Midøsten-land invaderte de privathjemmet til offeret i saken og plaget ham i offentlig sfære så vel som hjemme, døgnet rundt, i mer enn ett og et halvt år – og med fysiske arr som sannsynligvis er blitt varige som resultat.

Oppsummert viser denne saken hvordan fotfølging ikke bare er ulovlig og bryter med fundamentale rettsprinsipper. Politistalking kan også føre til at hele politiavdelinger blir så fordypet i ulovlige aksjoner at de mister oversikten og feilprioriterer. Dette understreker i sin tur hvordan den kriminaliteten som begåes i rettsstatens navn kanskje er den kriminaliteten som er mest undergravende i forhold til rettsstaten selv.

Advertisements