Politistalking i Norge: fotfølging

by Reidar Visser

Ulikt en del andre land (som for eksempel Nederland) har ikke Norge formelt tatt i bruk stalking som politimetode. Ikke desto mindre har kreativ språkbruk fra norske myndigheter sin side gjort det mulig for norsk politi å ta i bruk politistalking som uformell metode, samtidig som norske medier kun i begrenset skala har kommentert dette nye fenomenet.

Den vanligste termen for politistalking på norsk er «fotfølging». Det skal understrekes at norske medier av og til bruker denne termen upresist i forhold til politimetoder. Eksempelvis fantes det et såkalt VIC-prosjekt i Oslo for noen år siden (Very Important Criminal) som ble omtalt som «fotfølging» i massemedia uten at dette var dekkende. Det dreide seg ikke i dette tilfellet om at enkeltindivider ble usatt for ekstrem spaning (som er det vanlige i politistalking) men heller at vanekriminelle havnet på en liste over personer som ble ekspedert raskere gjennom rettssystemet dersom de (tilfeldigvis) ble tatt for noe. Man kan kanskje hevde at prinsippet om likhet for loven ble brutt i dette tilfellet; ikke desto mindre var det en tilnærming som i det minste forholdt seg til loven i den forstand at den produserte normale domfellelser samtidig som politiet på sin side også holdt seg innenfor lovens rammer.

Det er en annen og vanligere bruk av fotfølging som skal omtales her. Dette dreier seg om overdrevet spaning på personer eller miljøer som man ikke mistenker for noe spesifikt lovbrudd men som politiet av ulike grunner ønsker å sette under press. Spaningen tjener med andre ord ikke som etterforskning men som et preventivt instrument og/eller en form for avstraffelse (det siste spesielt dersom aksjonen blir svært invasiv eller vedvarer over tid slik at den vanskelig kan forsvares utfra en preventiv logikk). Ulikt VIC-prosjektet er dette altså en politimetode som direkte underminerer rettsstaten – dels siden den ikke referer til loven i det hele tatt som grunnlag for mistanke,  dels fordi nesten hvert eneste skritt politiet tar i disse sakene i seg selv utgjør lovbrudd. For en stor del dreier fotfølging seg om metoder som før 2005 var kjent som «urovirksomhet», men som på den tiden var vesentlig mindre høyteknologisk i karakter og som hovedsaklig var rettet mot narkotikamiljøer.

Fotfølging og norsk lov

Ulikt situasjonen en del andre europeiske land har ikke norsk lov noen veldig spesifikk grenseoppgang av hvor mye eller lite spaningsvirksomhet politiet kan drive. Men i 2004 kom i hvert fall et juridisk ekspertutvalg opp med en tolkning av gjeldende rett som la til grunn at politiet i det minste må ha konkret mistanke om et spesifikt, straffbart lovbrudd for å sette i gang spaning (NOU 6/2004). Med andre ord er ikke spaning for spaningens skyld tillatt. NOUen til denne gruppen fra 2004 la likeledes vekt på at at spaningen må være proporsjonal i forhold til den antatte forbrytelsens alvorlighet, og konkluderte med at overdreven spaningsvirksomhet vil ofte kunne komme i konflikt med europeisk menneskerettighetslovgivning. For mer invasive spaningsmetoder, inkludert bruk av sporingsinstrumenter og skjult overvåking, krever norsk lov at det må foreligge mistanke om alvorlig kriminalitet med spesielt høy strafferamme (eller at spaningen med rimelig sjanse skal kunne bidra til å oppklare eller forhindre slik alvorlig kriminalitet).

Det skal legges til at selv om Norge ikke har spesifikk lovgivning mot stalking, så finnes det en svært spesifikk paragraf mot maktmisbruk begått av offentlige tjenestemenn i situasjoner som minner om stalking: Straffelovens paragraf 117a gir en strafferamme på 15 års fengsel for offentlig tjenestemann som forårsaker «alvorlig psykisk smerte… med den hensikt å straffe, true eller tvinge noen».  Ofte er nettopp dette svært dekkende for den dynamikken politiet ønsker å oppnå når de bruker fotfølging som metode.

Det som finnes av fragmentariske detaljopplysninger om fotfølgingsoperasjoner tyder på at norsk politi ofte går vesentlig lenger enn de anbefalingene omkring gjeldende rett som ble fremsatt av NOU-utvalget i 2004. For eksempel oppgav medlemmer av fotballsupporterklubber («causals») i Bergen i 2008 at de ble fulgt av spanere bokstavelig talt fra de gikk hjemmefra til de kom hjem igjen, helt uten at det forelå noen mistanke om noe spesifikk forbrytelse som skulle oppklares (BT, 8. mai 2008). Lignende operasjoner har vært igangsatt mot ulike gjengmiljøer i Oslo. I slutten av 2008 kunne Aftenposten rapportere at fotfølgingen fra politiets side var blitt såpass nærgående at pakistanske gjengmiljøer dro til skogs for å få fred – og at Oslo-politiet bad om å få terrenggående kjøretøyer for å kunne følge etter dem også der (Aftenposten 21. desember 2008).

Akkurat som i Nederland er det også i Norge slik at politiets egen diskurs omkring disse operasjonene er en nyttig kilde. Flere politifolk har offentlig uttalt at de hadde forventet et stort antall trakasseringssaker etter at Oslo-politiet startet det såkalte Gjengprosjektet i 2006. Hvorfor skulle de forvente denslags hvis de bare hadde til hensikt å bruke tradisjonelle politimetoder? (Norsk Politi, nr. 2, juni 2009.) Politiet omtaler også selv disse operasjonene med språk som gjør det klart at spaningen går vesentlig lengre enn tilfeldig observasjon: I en omtale av urometoder fortalte en ledende politibetjent i Oslo-politiet i 2009 at de ikke lenger ville «herse med» de slitne narkotikamiljøene på samme måte som de hadde gjort tidligere (Aftenposten, 10. juni 2009).

Politiets språkbruk er også viktig for å forstå hva det er man egentlig ønsker å oppnå med disse operasjonene. Eirik Jensen fra avdelingen for organisert kriminalitet i Oslo-politiet har gjentatte ganger sagt at målet er å marginalisere grupper og individer så mye at de blir oppfattet som «spedalske»  (Aftenposten, 10. mai 2007). Tilsvarende bruker man terminologi som «en-prosent-miljøer» når målet for operasjonene er MC-klubber, igjen en indikasjon på at politiet tenker minoritet og marginalisering. Flere av disse operasjonene har da også kodenavn med en uttalt hevngjerrig brodd, som da Oslo-politiet satte i gang «Operasjon Nemesis» mot norske gjengmiljøer i eksil i Brasil, eller da de organiserte «Operasjon husløs» i Oslo (som bidro til at mange prostituerte ble drevet fra hjemmene sine selv om det er kjøp og ikke salg av sex som ifølge loven er ulovlig).

Avdelingen for organisert kriminalitet i Oslo-politiet som toneangivende aktør

Det er avdelingen for organisert kriminalitet ved Oslo-politiet som antagelig er den hyppigste brukeren av stalking-metoder i Norge. Dette er en politiavdeling som ser ut til å fungere som en magnet på norske politifolk og politiadvokater med uvanlige tolkninger av lovverket og teft for å utfordre lovens grenser. Ett eksempel er Tom Østreng, som tidligere tjenestegjorde i ulike bydeler i Oslo, og som gjorde seg bemerket med en rekke oppsiktsvekkende tolkninger innen feltet hundejuss. Da Østreng var på Majorstuen prøvde han å forby hundeeiere å la hunder gå løs i Frognerparken. Selv om gode borgere gjorde ham oppmerksom på et kommuneskilt som spesifikt ga tillatelse til slik aktivitet lot ikke Østreng seg stoppe (Aftenposten 22. juli 1996). Noen år senere flyttet Østreng til Stovner og involverte seg i en rekke kontroversielle avlivningssaker av kamphunder. I fravær av et klart lovverk erklærte Østreng at politiet hadde «hjemmel til å bruke hodet» for å bestemme hvilke hunder som skulle skytes, og at det avgjørende var om eierne i politiets øyne var «seriøse hundeeiere som er glad i hundene sine» eller ei (Aftenposten Aften, 12. juli 2002; 13. november 2002). I ett tilfelle ble en hund dømt til avliving for så å bli sittende 2 måneder på «dødskennel» før den ble reddet i tolvte time med benådning fra Statens Dyrehelsetilsyn som i en unntaksavgjørelse overprøvet politiet.

Disse eksemplene illustrerer problemer i forhold til viktige juridiske grunnprinsipper som likhet for loven og uskyldspresumsjonen hos en betjent  som i dag har vesentlig mer makt og midler og rår over mer enn hundeliv i avdelingen for organisert kriminalitet. Et annet eksempel er Harald Bøhler, som har spilt en fremtredende rolle i avdelingen blant annet som leder for STOP-prosjektet rettet mot sexkjøp. Dette prosjektet har vært preget av klager om brutale metoder, uklare resultater hva angår reduksjon av sekjøp, og  flere mislykkede forsøk på å domfelle folk politiet oppfatter som fiender. I ett av disse forsøkene prøvde Bøhler å definere pornoblader som «internett-bordeller» som skulle kunne straffeforfølges for hallikvirksomhet. Høyesterett sa til slutt klart fra om at dette var fåfengt (VG 28. otkober 2011). En annen av disse sakene involverte et forsøk på å få Telenor til å blokkere en nettside som var involvert i prostitusjon i Norge men som var basert utenlands. Politiet snakket i denne saken ikke lenge om «loven» men om «samfunnsansvar». Bøhlers argument syntes oppkonstruert:  Han mente tilsynelatende at i teorien kan en hver prostitusjonssak knyttes til mulig menneskehandel – som er en vesentlig mer alvorlig forbrytelse, og som dermed gir politiet videre fullmakter (VG 19. juni 2011). Hva angår politimetoder har Bøhler blant annet gått i bresjen for en kontroversiell metode som går ut på å beslaglegge prostituertes mobiltelefoner for så å bruke dem til å provosere frem sexkjøp fra potensielle kunder (VG, 16. september 2009; 6. november 2009). Han har likeledes klaget over den begrensete adgangen til å bruke avlytting av personbiler.

Det mer grunnleggende poenget knyttet til STOP-prosjektet er at mye av politiets aggressive oppførsel mot prostituerte og huseiere sannsynligvis kunne vært straffeforfulgt som psykisk tortur utført av offentlig tjenestemann med hensikt om å true og tvinge under straffelovens paragraf 117a (se for eksempel «Lovendring redder ingen», Aftenposten 20. november 2008 om hvordan politiets fremferd oppleves av de som utsettes for den). Dette er poeng som kunne vært brukt for mye av virksomheten til avdelingen for organisert kriminalitet, men STOP-prosjektet er best kjent siden politiet har brukt mye energi på å skryte om det på nasjonale og internasjonale konferanser.

Lignende tendenser kan sees hos en av de nyeste politiadvokatene i org. krim. avdelingen, Jorid Kile Berg. Da hun debuterte som påtaleansvarlig i 1999 gikk hun friskt ut og anklaget en lærer for pedofili i en innfløkt sak med angivelige forgreininger til Filippinene.  Argumentasjonen var så svak at selv tidligere politifolk kritiserte den, og retten avviste hennes krav om 4 ukers varetektsfengsling av mistenkte (Dagbladet 23. februar 1999). Etter en uke ble mistenkte sluppet fri og saken ble henlagt, men læreren hadde allerede blitt utsatt for betydelig æreskrenkelse gjennom den grunnløse arrestasjonen. Da Kile Berg senere omsider klarte å fakke Lommemannen gikk det heller ikke helt knirkefritt for seg. Familien til den domfelte klaget over at også de var blitt utsatt for overvåking og trakassering fra politiets side (VG, 4. mars 2008). Media skrev likeledes kritiske artikler om hvordan Kile Berg dvelte i det uendelige ved strafferettslig foreldete forhold for å oppnå en forvaringsdom (Aftenposten 4. mars 2010).

Til slutt må den tidligere lederen for såkalte «spesielle operasjoner» i org. krim. avdelingen, Eirik Jensen, nevnes. Jensen antaes å ha vært toneangivende i utformingen av de mer utradisjonelle politimetodene avdelingen hans har brukt i tiden etter 2005. Han er sjelden spesifikk på nøyaktig hva arbeidet til gruppen hans går ut på, men ord som «press» og «stress» brukes nesten hele tiden. Igjen er dette ting som kan lukte tvang og trussel etter Straffelovens 117a. Og i tillegg til å snakke om å gjøre visse miljøer og personer «spedalske», rammer Jensen gjennom sine operasjoner ofte familie og venner til dem som er målet for politiets aksjoner. I 2007 ble av og til hele familier varetektsfengslet, angivelig fordi politiet skulle vise familien at å ha nære bånd til gjengmedlemmer var en «risikosport» (Aftenposten 10. mai 2007, VG 9. november 2007). Jensen er i dag spesialrådgiver for sjefen for org. krim avdelingen, Einar Aas. Aas har gitt endel intervjuer med media der han bare i liten grad refererer til juss men ofte bruker sjøkrigsterminologi (blant annet ønsker han å «torpedere den kriminelle skuten midtskips», Motgift nr. 3, 2010).

Disse eksemplene viser hvordan ledende skikkelser i Oslo-politiets avdeling for organisert kriminalitet har for vane å være ekstremt selektive i utvalget av mål, og at de deretter velger å gå etter disse målene med nærmest grenseløse midler, ofte på en måte som reiser spørsmål om grunnleggende rettssikkerhetsaspekter. Nå skal det imidlertid ikke påståes at org. krim. avdelingen er alene i Oslo eller Norge en slik tilnærming. Avgående sjef for politiet i Oslo, Anstein Gjengedal, har tidligere uttalt at han ønsket å se alle gjengmedlemmer «bak lås og slå», tilsynelatende uavhengig av spørsmålet om hvor vidt disse folkene faktisk hadde begått straffbare forbrytelser eller ei (Aftenposten Aften, 22. november 2006).  I Trondheim foreslo politiet på et tidspunkt å dele informasjon om sexkjøpere med arbeidsgivere, mens Kripos på nasjonalt plan har gitt uttrykk for støtte til Oslo-politiets marginaliseringstiltak overfor MC-miljøene.

Politisk støtte

Det norske rettssystemet har til tider gjort en god jobb i form av å stagge org. krim. avdelingen og Oslo-politiet. Det samme kan derimot ikke sies om norske byråkrater og politikere. Tvert i mot har det norske politiske etablissementet ofte gitt eksplisitt støtte til utradisjonelle politimetoder inkludert politistalking. Alt for ofte har justiskomiteen i Stortinget – som domineres av Arbeiderpartiets Jan Bøhler – gitt etter for press fra Harald Bøhler og andre i org. krim. som krever videre fullmakter og godkjenning av nye metoder (se for eksempel VG 31. mai 2012). Tilsvarende tendenser ses på departementsnivå, hvor det i teorien skal finnes et visst oppsyn med politiets metodebruk. Etter det famøse forslaget fra Trondheims-politiet om å angi horekunder til arbeidsgivere klarte for eksempel ikke daværende justisminister Knut Storberget å komme opp med den tindrende klare avvisningen som han burde ha gitt (Stortinget, dokument 15:143, 2009-10). Tilsvarende var det opposisjonens Per Sandberg (FrP)som i 2010 måtte dra til Brasil på vegne av justiskomiteen for å rydde opp etter tvilsom informasjonsutveksling mellom norsk og brasiliansk politi under Operasjon Nemesis (Dagbladet 2. juni 2010).

Det er kanskje heller ikke så overraskende at Politidirektoratet siden opprettelsen i 2001 sjelden har satt effektive begrensninger på politiets tiltagende bruk av tvilsomme og utradisjonelle metoder. I saker som for eksempel den såkalte colours-nekten (MC-medlemmer med klubbemblemer på klærne nektes adgang ved utesteder) har direktoratet fremstått som desorientert, krampaktig og i utakt med dominerende trender i europeisk rettighetstenkning (se særlig det publiserte brevet fra Politidirektoratet til politiet i Haugesund datert 5. januar 2012). I disse sakene er det ofte politiets motstandere – eksempelvis motorsykkelklubben Hells Angels – som målbærer plausible tolkninger av de relevante avsnittene av Grunnloven så vel som den europeiske menneskerettighetsonvensjonen. Men så har da også Politidirektoratets egen direktør gjennom 10 år, Ingelin Killengreen, flere ganger tatt til orde for samarbeid mellom politi, forsikringsselskaper, kommunale myndigheter og endog utesteder i korstoget mot MC-klubbene – tilsynelatende uten å ta hensyn til de vesentlige bruddene på prinsippet om likhet for loven som ville følge av en slik tilnærming.

Det er naturligvis fristende å datere fremveksten av autoritære politimetoder i Norge til tiden etter 11. september 2001 gitt den globale tendensen i en slik retning i denne perioden. Men det gir mer mening å gå tilbake til Willy Haugli sin periode som politimester i Oslo og de langvarige konfliktene med Blitz-miljøet.  Det var senere på 1990-tallet, under Hauglis etterfølger Ingelin Killengreen, at menneskerettighetsovergrep fra politiets side for alvor ble stuerent i norske politiske miljøer. Det mest vulgære eksempelet er kanskje de famøse tiltakene fra Oslo-politiet mot Kina-demonstrasjonene under det kinesiske statsbesøket i 1996, da Killengreen i bunn og grunn håndhevet kinesisk justis i Oslo for en dag og arresterte folk etter fargen på t-skjorten de hadde på seg. At Killengreen beholdt jobben etter den miseren sier en del om hvor langt fra sine edle prinsipper det norske politiske etablissementet allerede da var rede til å gå.

Men historien om utradisjonelle politimetoder i perioden før 2001 kan heller ikke begrenses til Killengreen og hennes venner i Arbeiderpartiet. Det er ganske symptomatisk at det var Venstres Odd Einar Dørum som stod for en vesentlig del av ekspansjonen av det som tidligere hadde vært ulovlige overvåkingsmetoder i 1999. En sint men profetisk lederartikkel i Dagbladet 4. mai 1999 understreket det ironiske i at erkeliberale Venstre tok Norge et steg nærmere Big Brother, men få i den norske politikereliten lot til å bry seg.

Etter 11. september 2001 fant det i Norge såvel som i resten av verden sted en generell bevegelse i retning av stadig mer invasive politimetoder. Det var imidlertid ikke før 2005 at Oslo-politiets metoder endret seg for alvor. Killengreen i Politidirektoratet og Eirik Jensen i den nyopprettede avdelingen for organisert kriminalitet i Oslo-politiet så ut til å operere i tandem i perioder. Et forsterkende element var gjengdrapene på Aker Brygge i 2006, som åpenbart skapte frykt langt inn i det norske politiske etablissementet. I kjølvannet av denne episoden ga norske politikere Oslo-politiet mer eller mindre carte blanche til å drive Gjengprosjektet og andre utradisjonelle tiltak mot det man oppfattet som samfunnsproblemer. I 2007 kunne Eirik Jensen regne med ubegrenset finansiell støtte fra Stortinget, og svært få spørsmål ble stilt omkring metodebruk (Aftenposten 26. mai 2007). I et intervju på den tiden sa Jensen det slik: «Ingen har blandet seg borti den taktikken vi har fulgt. Vi hadde aldri greid dette uten ekstramidler fra Politidirektoratet og det spillerom politidirektør Ingelin Killengreen har gitt oss. Også på politisk hold har vi støtte. Dette er viktig.» (Aftenposten 10. mai 2007)

På denne måten finnes det en høyst direkte forbindelseslinje mellom den brutale behandlingen Tibet-demonstratene fikk under det kinesiske statsbesøket i 1996 til politiets forsøk de siste årene på å diskriminere medlemmer av MC-klubber som går med klubbemblemer på klærne. Det er skremmende ahistorisk at et land som nedkjempet nazismen med toppluer og binders i jakkeslag skulle tillate denne typen overgrep mot de mykeste former for ytringsfrihet  bare et halvt århundre senere! Det er også uhyggelig å se hvordan norske toppolitikere tilsynelatende ikke evner å fatte at politiets unike legitimitet og viktige samfunssrolle står i fare for å bli skadet hver eneste gang politiet selv overtrer loven i stedet for å håndheve den.

På et mer grunnleggende plan er det umulig å se norsk politis utradisjonelle stalkingmetoder i isolasjon fra andre indikasjoner på mer dyptgripende problemer i det norske rettsvesenet. Fremfor alt gjelder dette unødvendig varetektsfensgling, som Norge gjentatte ganger har blitt kritisert for internasjonalt, blant annet av Amnesty og FN. Til å være et demokrati som mange tror tilhører superklassen har Norge en beklagelig tendens til å sette folk bak lås og slå uten noe spesielt godt juridisk grunnlag. Forhåpentligvis kan mer kunnskap om norsk politis tvilsomme bruk av fotfølging også bidra til å rette oppmerksomheten mot disse dypere, institusjonelle og systemiske problemene i Norges håndtering av noen av de mest grunnleggende prinsippene i moderne vestlig juridisk filosofi.

Advertisements