Feilprioriteringene før Utøya-tragedien: Oslo-politiets elitespanere dro på bærtur på tre kontinenter

by Reidar Visser

13. august offentliggjøres rapporten til 22. juli-kommisjonen. Dessverre er det mye som tyder på at kommisjonen ikke vil gå i dybden på de alvorlige prioriteringsproblemene i Oslo-politiet i månedene forut for terrorangrepene den 22. juli 2011. Blant annet vil den neppe komme inn på den skandaløse ressurs- og mannskapsbruken til Oslo-politiet i løpet av våren 2011. I denne perioden fulgte ikke Oslo-politiets elitespanere opp tips knyttet til Anders Behring Breivik, men brukte i stedet store ressurser på å plage og mishandle en kronisk syk fotograf og akademiker.

En dødfødt og ulovlig politioperasjon

For å bedre forstå Oslo-politiets handlingsrom og prioriteringer kan det være nyttig å ta en titt på hva dets egen ledelse selv sa om disse tingene i januar 2011. I det som skulle vise seg å bli et profetisk varsel sa Eirik Jensen fra avdelingen for organisert kriminalitet til Aftenposten 10. januar at politiets spaning på potensielle terrormiljøer ville bli innskrenket til noen få kriminelle arenaer i 2011 på grunn av interne budsjettkutt. I samme artikkel bekreftet sjefen for organisert kriminalitet at PST hyppig benyttet seg av spaningskapasiteten til Oslo-politiet i denne typen saker. I et tidligere intervju hadde en politikilde forklart at man hadde kapasitet til å døgnforfølge maksimalt 4 personer samtidig (Aftenposten 2. januar 2011).

Hva som skjedde med den interne budsjetteringen i Oslo-politiet i månedene etter denne avisartikkelen er uvisst. Derimot er det kjent at prioriteringene til Oslo-politiet og avdelingen for organisert kriminalitet i tiden etter denne dramatiske advarselen og månedene frem til 22. juli flyttet seg vekk fra terrorisme og over til noe ganske annet. I stedet for å følge opp tips om Anders Behring Breivik valgte man å konsentrere ressursbruk og store mannskaper på å forfølge og trakassere en akademiker/fotograf på ikke mindre enn tre ulike kontinenter.

Målet for operasjonen var en Midtøsten-historiker som hadde drevet med gatefotografering i Oslo på si for et fremtidig sosiologisk orientert prosjekt om gatemote. På tross av at slik fotografering er 100% lovlig i følge norsk lov og rettspraksis (inkludert en dom som spesifikt sier at man har rett til å ta bilder med mobiltelefon og flere andre dommer som vektlegger nakenhet som grensen der fotografering kan bli straffbart) valgte Oslo-politiet å definere historikerens fotografering som et særdeles  alvorlig problem.  Men i stedet for å prøve å kontakte ham for en samtale for å klare opp i eventuelle misforståelser gikk politiet i februar 2011 rett fra sine mistanker til en massiv, organisert mobbeaksjon – såkalt politistalking – for å få historikeren vekk fra Oslo.Døgnet rundt ble han fotfulgt med mannskaper og bilpatruljer som også klarte å infliltrere arbeidsplassen hans på dagtid og som laget bråk ved leiligheten hans på Bislett hele natten gjennom slik at han opparbeidet ekstrem søvnmangel.

Ved hjelp av døgnforfølging og ulike former for mobbing i mer enn en måned klarte Oslo-politiet til slutt å presse historikeren til å forlate Norge i slutten av mars 2011. Denne typen utenomrettslig avstraffelse mot uønskede grupper og individer er ganske vanlig i flere europeiske og nordamerikanske land, og den forekommer også i Norge. Det som var uvanlig i denne saken var at politiet ikke gav seg med å jage historikeren fra landet. I stedet fulgte de etter ham utenlands med store mannskaper, inkludert flere såkalte «elitespanere» fra Oslo-politiets avdeling for organisert kriminalitet. I en skandale til mange millioner kroner begikk Oslo-politiet menneskerettighetsforbrytelser i tilsammen 9 ulike land i perioden mars 2011-juli 2012. Den straffeekspedisjonen Oslo-politiet la ut på står i grell kontrast til en av de få dommene for mobilfotografering i Norge som finnes – en relativt beskjeden straff i form av bot på 25 000 kroner for en lege i Sunndal som fotograferte mer enn 2 000 bilder av pasienters underliv uten at de kjente til det og som delvis identifiserte bildene på navn. Med andre ord har politiet i denne saken ettertrykkelig satt lovverket og gjeldende rett til side.

Menneskerettighetsforbrytelser på hjemmebane og i utlandet

22. mars 2011 forlot historikeren Norge. Han fløy fra Flesland til Schiphol i Nederland. På flyet fikk han inntrykk av at sivile spanere fulgte etter ham så med en gang han hadde landet i Nederland kjøpte han en ny billett til London.  I det han går ombord på British Airways sin flight BA439 står en velkledd norsk politimann i sivil og venter på ham. Han har en høyere stilling i Oslo-politiet, er i slutten av 50-årene, har mørkt grått hår og er litt under gjennomsnittet høy. Senere på dagen, etter ankomst London, kommer det flere norske politifolk til Hotel Renaissance i Chancery Court hvor historikeren har bestilt rom. Flere av spanerne er de samme som har plaget ham dag ut og dag inn i Oslo i mer enn en måned. Og de fortsetter med den samme behandlingen: Biler plassert rett utenfor soverommet med motorer som går på tomgang hele natten, og fotfølging gjennom Londons gater i samarbeid med London-politiet på dagtid.

Noen få dager senere har historikeren fått nok og reiser videre til USA i håp om at det skal mer til for å få amerikansk politi til å delta i den ulovlige aksjonen. Før avgang setter han seg i Sky Team sin lounge på Heathrow. Etter hvert kommer det i alt tre norske politifolk og setter seg i ring rundt ham. Den første er den samme typen i 50-årene som fulgte etter ham fra Schiphol til Heathrow noen dager tidligere. To andre politifolk med ledende stillinger i Oslo-politiet kommer også og setter seg. Den ene er en litt yngre fyr, en ganske kjekk mørk type med litt tynt hår. Den andre er en kvinne i 30-årene med utpreget pent, typisk nordisk utseende, halvlangt blondt hår. Hun ser ikke ut som en typisk politispaner.

Når Continental sin flight CO111 lander på Newark i USA 8 timer senere kommer det ytterligere en gruppe på 10-15 norske politifolk som slutter seg til sine kolleger i det de går gjennom passkontrollen. De har antagelig kommet direkte fra Oslo med Continental eller fra København med SAS. De vifter med norske pass og er til dels lett gjenkjennelige fra fotfølgingsaksjonen i Oslo. Noen ser ut til å være rutinerte spanere mens andre er svært unge – en av jentene er neppe mer enn såvidt 20.

De neste 50 døgnene fortsetter Oslo-politiet sin uvanlige utenlandsoperasjon mens taksameteret går i hundre. Norske skattebetaleres penger svies av i høyt tempo på luksuriøse femstjerners hoteller, flybilletter på forretningsklasse og svindyre leiebiler (minst en av betjentene synes å ha utviklet en spesiell forkjærlighet for blankpussede svarte SUVer). Ferden går på kryss og tvers i USA og Canada. De ledende politibetjentene er nesten hele tiden de samme. For det første er det politibetjenten i slutten av 50-årene, som hadde fulgt etter historikeren fra Schiphol til Heathrow den 22. mars og som fortsatte å sende inn saftige reiseregninger både i april og mai. 1. april var han i Washington, DC, 16. april var han i Ottawa i Canada og 19. april var han på Marriott-hotellet i Woodley Park i Washington igjen. To andre gjengangere utmerker seg også. Den ene er en mann i 50-årene med skjegg og grått hår i bakoversleik. Han er overbetjent i norsk politi og et av spesialfeltene hans er å stå med bilen med motoren på tomgang utenfor vinduet til fotfølgingsobjekter i timesvis, gjerne med heftig tuting med jevne mellomrom. Han var på luksushotellet Ritz Carlton i Washington den 31. mars, på Intercontinental i Montreal i Canada den 12. april, og igjen i Washington den 17. april. Den andre gjengangeren er en kar på nærmere 2 meter som ikke har noe hår på hodet. Typisk dørvakttype som ser ut som en ekte viking bortsett fra at han har brune øyne.  26. april sitter han på 9. rad på flight UA917 fra Washington DC til Seattle, rett bak historikeren. Han er mer enn 7 000 kilometer hjemmefra, men synes å ha klokketro på Oslo-politiets motto: «På jobb for en tryggere hovedstad».

I mai 2011 har Oslo-politiet brukt over en million kroner på operasjonen mot den kontroversielle fotografen uten å ha oppnådd noe annet enn å forstyrre ham i hans Midøsten-arbeid i en periode da han blant annet gav inviterte foredrag for CIA og State Department. Men politiet gir seg ikke med det. Historikeren tenker at galskapen i det minste vil stoppe i Midtøsten, og drar til Qatar den 7. mai 2011. Lett gjenkjennelige norske politibetjenter – minst to av de tre hovedmennene – følger etter ham også der. De sørger endatil for å få adgangspass til den akademiske konferansen om politisk endring i Midøsten der historikeren deltar. Deretter følger de ham til Jordan også.

I slutten av mai 2011, da Anders Behring Breivik er i gang med sine siste forberedelser til de dødelige angrepene han planlegger, fortsetter operasjonen mot den kontroversielle akademikeren å binde opp store ressurser og mannskaper for Oslo-politiets fremste spaningsgruppe.

Den siste fasen av storstilt norsk engasjement i denne absurde operasjonen fant sted i juni og juli 2011. Oslo-politiet fulgte historikeren fra Jordan til Italia og Frankrike. 3. juni sitter historikeren på en gatekafe på Champs Elyssees i Paris og diskuterer Midtøsten med representanter fra Verdensbanken. Ved nabobordet sitter en av gjengangerne fra spaningsgruppen i Oslo-politiet samt en av de kvinnelige spanerne – en dame i 40-årene med halvlangt lyst hår og en liten tatovering. Hun hadde 4 måneder tidligere fulgt ham inn på apoteket i Oslo.

På grunn av helseproblemer drar historikeren til slutt til Nederland for å bo der en lengre periode. Overalt følges han av norske spanere. Da bombene smeller i Oslo den 22. juli er han på Grand Hotel Huis ter Duin i kystbyen Noordwijk. Selv på det tidspunktet, midt i den norske fellesferien, deltar norsk politi med uforminsket styrke i den uvanlige operasjonen.

Et paralysert politi med manglende prioriteringsevne og sviktende dømmekraft

Dersom man setter denne saken ved siden av 22. juli-tragedien så blir det enklere å forstå hvorfor norsk politi aldri klarte å avverge angrepene og hadde store problemer med å få kontroll over situasjonen i tiden etterpå. På den ene side hadde man tilsynelatende ubegrensede midler å bruke på en fullstendig ulovlig operasjon med uklare mål om å plage en kontroversiell fotograf. På den andre siden forelå det konkrete tips i Breivik-saken, inkludert tips fra Tollvesenet og informasjon relatert til våpenhandel og kjøp av kunstgjødsel, som aldri ble fulgt opp av PST og dens viktigste samarbeidspartnere i Oslo-politiet. Det er forsåvidt likegyldig om det faktisk fantes en konkret anledning der disse to høyst ulike sakene ble konkret vurdert mot hverandre eller ei. Det viktige poenget her er at den vanvittige penge- og ressursbruken på reising til eksotiske destinasjoner må ha påvirket spaningskapasiteten til Oslo-politiet – og dermed politiets og PSTs handlingsrom, prioriteringsevne og dømmekraft på et mer generelt plan. Det er simpelthen for mange høytstående polititjenestemenn ved Oslo-politiets avdeling for organisert kriminalitet som har brukt for mye tid utenlands på denne saken i for lang tid. Det er utenkelig at dette ikke vil ha hatt en effekt på norsk politis generelle beredskap i de avgjørende månedene før 22. juli. Uansett hva som enn skjedde med de konkrete tipsene i Breivik-saken er det riktig å si at Oslo-politiet som kollektiv institusjon tok øynene grundig fra ballen i første halvår av 2011.

En mer rasjonell politiorganisasjon ville i hvert fall stoppet operasjonen i det historikeren forlot landet den 22. mars 2011. For en billig penge kunne man fortsatt å spane på ham på diskret vis i utlandet dersom man mistenkte at mer enn en måneds mishandling i Oslo ikke hadde fratatt ham lysten til å drive gatefotografering. I stedet valgte man altså å bruke millioner av norske skattebetaleres kroner på å forfølge ham med uklare juridiske motiver i utlandet. Husk at dette er det samme politiet som bare hadde råd til ett eneste helikopter! Oslo-politiets underenhet i avdelingen for organisert kriminalitet, «spesielle operasjoner» (SO), har i særdeleshet levd opp til sitt navn i denne aksjonen.

Noe av det som fremdeles er ukjent i denne saken er hvor langt opp i Oslo-politiet og norsk politibråkrati for øvrig den skandaløse sløsingen med statlige midler var godkjent. Advokater som er blitt intervjuet i forbindelse med saken sier at i prinsippet er det slik at en aksjon av denne typen må ha godkjennelse fra sjefen for avdelingen for organisert kriminalitet, politimesteren i Oslo og sannsynligvis politidirektøren. Hvor vidt dette faktisk ble gjort er ukjent. Sjefen for organisert kriminalitet, Einar Aas , har tidligere uttalt at underenhetene hans i det store og det hele er «selvdrevne». Om den i dag avtrappende politimesteren i Oslo, Anstein Gjengedal, var informert i 2011 er også ukjent. Politidirektøren på det tidspunktet operasjonen begynte var Ingelin Killengreen, som hadde sin siste arbeidsdag i politiet den 31. mars 2011, godt og vel en uke etter at operasjonen var blitt internasjonalisert. Hun ble etterfulgt av Vidar Refvik som stedfortreder fram til 20. juni 2011, da Øystein Mæland overtok. Mæland er av utdanning psykiater og dersom han skulle hatt kjennskap til den ekstreme psykiske mishandlingen i denne saken ville det jo i seg selv være en skandale. Endelig er det uklart om det har vært deltakelse fra den internasjonale desken i prestisjetunge Kripos, som vanligvis er involvert når norsk politi ber om internasjonal assistanse.

Det knytter seg også spørsmål til måten en del ledende skikkelser i norsk samfunnsliv utenfor politiet støttet denne ulovlige aksjonen. Tragisk nok deltok enkelte medlemmer av Arbeiderpartiet – hovedofferet for terrorangrepene den 22. juli – som samarbeidspartnere for politiet i mobbeaksjonen mot historikeren da den ble innledet vinteren 2011. Også et mindre antall advokater, journalister og  akademikere deltok på ulike tidspunkt i operasjonen. Mer generelt kan det ikke stikkes under en stol at det norske politiske etablissementet som helhet har vært forbløffende ukritiske i sin støtte til tvilsomme politimetoder generelt og fotfølging spesielt. Tidligere justisminister Knut Storberget  har offentlig stått side om side med en av de ledende kreftene bak utviklingen av politiets fotfølgingsmetoder, mens Arbeiderpartiets Jan Bøhler har gjentatte ganger målbåret ønskene til Harald Bøhler og andre medlemmer av Oslo-politiets avdeling for organisert kriminalitet i diskusjoner i Stortingets justiskomite. Til og med Jan Egeland, NUPIs tidligere direktør og nåværende leder i Europa-avdelingen til prestisjetunge Human Rights Watch, gikk friskt ut med å erklære norsk politi «førsteklasses» i et intervju like før han sluttet på NUPI i 2011 (Norsk Politi nr. 2, juni 2011).

Saken reiser videre spørsmål om grunnleggende aspekter av Norges nasjonale sikkerhetsstruktur. Fremfor alt gjelder dette den tilsynelatende organiske avhengigheten mellom prestisjeorganisasjoner som PST og Kripos og hva en del politifolk selv synes å beskrive som halvkriminelle miljøer i Oslo-politiets avdeling for organisert kriminalitet («møkkete, stripete og quislinger», Aftenposten 15. januar 2012). Endel av disse såkelte spanerne er ikke noe annet enn statsautoriserte bøller og rånere som har like dårlig forståelse av menneskerettighetsproblematikk og juss som en gjennomsnittlig shabiha i det syriske regimets tjeneste. Besatt av ny teknologi håndhever disse profesjonelle menneskerettighetsforbryterne ikke norsk lov men derimot sine egne juridiske fantasier. Og de får altså overtidsbetaling og fete nattillegg fra den norske stat for å plage uskyldige mennesker utenlands! Det triste er jo at uniformert norsk politi stort sett fremstår som både ærlige og ikke-voldelige i sammenligning med andre land i verden, mens spaningsenhetene altså huser primitive barbarer som er i en klasse for seg hva angår manglende respekt for menneskeliv. Og det er en spesielt trist ironi at det var avdelingen for organisert kriminalitet som fikk en hovedrolle i etterforskningen av Anders Behring Breivik. Alle skjønner jo at Breivik er en trussel mot det norske demokratiet, men enkelte miljøer i  org. krim.-enheten er på mange måter i seg selv en enda større trussel siden de driver kriminalitet i rettsstatens navn – den mest undergravende aktivitet som tenkes kan.

Man skulle tro at Oslo-politiet hadde lært noe i løpet av denne operasjonen, men den gang ei. Etter at nederlandsk politi i juli 2012 trappet opp mishandlingen av historikeren til et punkt der det kunne beskrives som regulær tortur, dro han til Asia. Norge og andre europeiske staters politifolk var fremdeles med, blant annet på Taiwan som ikke en gang har diplomatiske relasjoner med Norge og Nederland.

Politiarbeid handler først og fremst om å gjøre prioriteringer. Det finnes en nær uendelig mengde av problemer i samfunnet som politiet kan velge å gripe inn i eller overse. Det er helt grunnleggende at politiet i vestlige liberale land evner å differensiere mellom trusler som kan føre til at menneskeliv går tapt og problemer som kan forårsake mild irritasjon og neppe noe mer.

Det blir nesten som grunnkurseksamen i politiarbeid. Du har begrensede ressurser. Du har to problemer. Det ene person A som planlegger å drepe så mange personer som mulig i en terroraksjon, gjerne toppolitikere hvis sjansen byr seg. Det andre er person B som av og til tar bilder av folk på gaten i fullt dagslys når han går til og fra jobb uten at politiet helt begriper hvorfor.

Norsk politi valgte å gå etter person B med store ressurser mens de totalt ignorerte person A. Det står til stryk.

Advertisements